HEI!
Så, ingen vertsfamilie enda.. Ikke at det gjør noe da, eller?
Det er litt rart, at jeg og så mange andre har bestemt oss for å forlate alt som er kjent og kjært og reise til et helt annet land og bo med en fremmed familie i ett helt år. Vi skal faktisk bo med en familie som vi ikke har noe kjennskap til fra før og aldri har møtt, og kanskje ikke får vite at eksisterer mer enn to uker før avreise. Og dette er vi villig til.
Alle utveklingselever er overbevist om at deres familie blir den beste, at alt kommer til å bli supert, men det er jo alltid noen som ikke passer inn, som ikke klarer å tilpasse seg språket, hverdagen, skolen og maten, og som bare lengter hjem. Det kan jo være flere grunner til det, at det ble for tøft på skolen, at det var vanskelig å få venner eller at de hadde for høye forventninger. For det må være den største synderen, for høye forventninger. Det er mange som melder seg på drømmende om at livet deres vil bli som i en film med kjekke gutter, fine klær og late sommerdager, også slår virkeligheten dem rett i ansiktet.
For det er jo mye det samme, skole, venner, fritidsaktiviteter, bare i et annet land. Et helt nytt land, med ny kultur og nye mennesker, og det blir helt sikkert fantastisk!
Håper at jeg får en fin vertsfamilie da, noen som er lett og snakke med og som jeg føler meg hjemme hos. Utenom det er jeg åpen for alt.
Hver dag er det 1,2 eller 3 stk. som skriver på facebook: "Just got my hostfamily, I'm sooo excited! Going til Arizona!" Og jeg er glad for det, men håper at det blir min tur en gang snart.
Husker at jeg leste på en blogg rundt juni/juli i fjor om en som skulle på utveksling og hun hadde ikke fått en vertsfamilie enda, og det gjorde henne gal! Hun skrev at hun var så lei av at alle spurte henne hvor hun skulle og hvem hun skulle bo hos, for det visste hun ikke.
Jeg bestemte meg da for at sånn skulle jeg aldri bli. Følte jeg var så godt forberedt, siden jeg hadde lest om alle disse som ikke fikk vertsfamilie før i siste liten, og jeg hadde slått meg til ro med at det tok lang tid. Er jo veldig tålmodig av meg, så hvorfor stresse med vertsfamilie? Det tar jo ikke kortere tid av den grunn. Men man skal ikke dømme andre før man har gått en kilometer i deres sko, og nå skjønner jeg henne mye bedre. Det å ikke ha fått vertsfamilie er nesten litt trist, for man vet at det er så mange familier som har sett på søknaden din, og så valgt en annen. Man blir også lei av å hele tiden si det samme "Nei, jeg vet ikke hvor jeg skal bo enda..." For så å se de spørrende ansiktsutrykkende deres og høre "Men, du resier jo om bare noen måneder..?" Og hva skal man svare da? Ikke vet jeg. Så jeg pleier bare le det hele litt vekk og si noe annet.
Det er jo slik at 98% av alle får vertsfamilie, og de andre får tilbudet om å bo på internatskole eller få full refusjon, så jeg er ikke bekymret for det. Det kunne bare gjerne gått litt fortere.
Ingrid Ahlsen
Så, ingen vertsfamilie enda.. Ikke at det gjør noe da, eller?
Det er litt rart, at jeg og så mange andre har bestemt oss for å forlate alt som er kjent og kjært og reise til et helt annet land og bo med en fremmed familie i ett helt år. Vi skal faktisk bo med en familie som vi ikke har noe kjennskap til fra før og aldri har møtt, og kanskje ikke får vite at eksisterer mer enn to uker før avreise. Og dette er vi villig til.
Alle utveklingselever er overbevist om at deres familie blir den beste, at alt kommer til å bli supert, men det er jo alltid noen som ikke passer inn, som ikke klarer å tilpasse seg språket, hverdagen, skolen og maten, og som bare lengter hjem. Det kan jo være flere grunner til det, at det ble for tøft på skolen, at det var vanskelig å få venner eller at de hadde for høye forventninger. For det må være den største synderen, for høye forventninger. Det er mange som melder seg på drømmende om at livet deres vil bli som i en film med kjekke gutter, fine klær og late sommerdager, også slår virkeligheten dem rett i ansiktet.
For det er jo mye det samme, skole, venner, fritidsaktiviteter, bare i et annet land. Et helt nytt land, med ny kultur og nye mennesker, og det blir helt sikkert fantastisk!
Håper at jeg får en fin vertsfamilie da, noen som er lett og snakke med og som jeg føler meg hjemme hos. Utenom det er jeg åpen for alt.
Hver dag er det 1,2 eller 3 stk. som skriver på facebook: "Just got my hostfamily, I'm sooo excited! Going til Arizona!" Og jeg er glad for det, men håper at det blir min tur en gang snart.
Husker at jeg leste på en blogg rundt juni/juli i fjor om en som skulle på utveksling og hun hadde ikke fått en vertsfamilie enda, og det gjorde henne gal! Hun skrev at hun var så lei av at alle spurte henne hvor hun skulle og hvem hun skulle bo hos, for det visste hun ikke.
Det er jo slik at 98% av alle får vertsfamilie, og de andre får tilbudet om å bo på internatskole eller få full refusjon, så jeg er ikke bekymret for det. Det kunne bare gjerne gått litt fortere.
Ingrid Ahlsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar