Min kjære morfar

Den siste uken har bare vært utrolig vanskelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal gjøre av meg. På onsdag ringte pappa og fortalte at morfaren min hadde gått bort. Jeg brøt helt sammen av å høre det, og følte plutselig at jeg var på helt feil sted. Det eneste jeg ville var å klemme mamma og pappa.
Opp gjennom årenen har jeg ikke måtte talke med død så veldig ofte. Både mormoren og farfaren min døde av den samme, forferdelige sykdommen, men den gang var det i alle fall forventet.
Nå er jeg eldre, og vet mer om hva jeg tenker om livet etter døden. Men jeg husker også mer av morfaren min, har flere minner og hadde et lite håp om at han skulle leve for alltid. Han hadde en magnet på kjøleskapet sitt som sa "Oldeforeldre er en skatt få er forunt" og jeg tenkte vell at han beholdt den der for å ikke glemme at han kunne bli oldefar en gang.
Jeg husker jeg var så opptatt av at vi måtte dra å besøke han før jeg skulle reise i sommer. Og jeg fikk det som jeg ville, takk og lov. Når jeg ga han en klem rett før vi dro til flyplassen sa jeg faktisk "Og jeg forventer at du er her når jeg kommer tilbake, ok?" Vet ikke helt hvorfor jeg absolutt måtte ha han til å forsikre meg det, men det ga meg en slags lettet følelse.

Grandtanten min, grandonkelen min, morfar og tante

En av tingene som var veldig tung for meg, er faktisk ikek en trist sak i det hele tatt. I sommer dro vertsfamilien og jeg til Florida, noe som var veldig koselig. Når vi var helt ute på det mest sørlige punktet av Key West skrev jeg en kort til morfar. Ikke noe særlig lang og ikke spesielt detaljert. Mamma ringte meg og sa at hun så det på peishyllen hans. Han hadde blitt så utrolig takknemmelig for det, og jeg får tårer i øynene bare av tanken. Jeg er så UTROLIG glad for at jeg tok meg tid til å gjøre det. Det er så mange ganger jeg har lagt ting til side, og sagt til meg selv at jeg har tid til det senere. Det hadde jeg tydligvis ikke. 

Jeg er også utrolig glad for at jeg opprettet denne bloggen, og har satt av tid å skrive små innlegg for å informere kjente og kjære. Min morfar var kanskje den som var enda litt mer spent på dette året enn meg, og han leste og kommenterte. Det føles så bra.

Nå er det veldig tungt å være alene. Så langt borte fra alle som kjente han, alle som bryr seg av andre grunner enn at de ikke vil at jeg skal være trist. Noen ganger møter jeg veggen, og gråter av alt og ingenting. Så derfor bestemte jeg meg for å dra hjem til Norge, i en uke. Så jeg reiser på onsdag, og rekker da akkurat begravelsen på fredag. Alt føles så surrealistisk, og det er som at jeg egentlig ikke tror at det skjer. Tror det blir godt å klemme mamma og pappa igjen. 

Dette har om ingenting hvertfall lært meg å sette pris på hvert sekund, og nyte livet.