Tankene mine er virkelig en berg og dal-bane tur for tiden. Klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg føler.
Det har nok litt å gjøre med tiden som kommer. Vår, en ny årstid som bringer med seg mye fint. Utelukket så blir det en vanskelig tid også. Skole, trening, musikalen alt er liksom pakket sammen, og jeg merker at vennene mine blir mer irritable nå også. De strever med college søknader, få gode nok karakterer og scholarships. De har mange høye forventninger å møte for tiden.
Dette er en ganske unormal vår for meg. Jeg er vandt til regn, men milde briser og tegn til varmere tider. Her virker det ikke som vinteren vil ende, og vårstemning er ønsketenking. Med ett vi føler en varm bris, våkner vi opp til en ny halvmeter med snø dagen etterpå, er ganske kjedelig for å si det sånn.
Jeg vil bare kaste av meg jakka, sjerfet og lua, ta på meg vårsko og kjenne lukten av gress mens fuglene kvittrer under en blå himmel.
Forrige helg dro jeg og noen avdre utvekslingstudenter til The Mall of America, i forbindelse med brusdagen til Melinda fra Oslo. Var en kjempe suksess, og vi koste oss masse og brukte opp alle pengene våre. Senere overnattet jeg hos dem i Montevideo, som er ca. 40 min fra hvor jeg bor. Dagen etter feiret vi hennes 18-års dag med bowling, kaker og Wii.
Puss puss så får du en suss :*
Skolemessig går det helt greit. Har nådd det uungålige punktet i året hvor man bare er lei av lekser og prøver og mas, så det hender jeg sniker meg unna litt. Dette vises på karakterene og for tiden er det engelsk karakteren jeg sliter litt med. Nå skal det sies at jeg har en B, men det er den værste karakteren jeg har hatt så langt. I løpet av skoleåret må man lese rundt 20 bøker, ta tester og få AR-points. Har vært litt lat med det i det siste, men kom meg til biblioteket på tirsdag og lånte en bok som så ok ut. Den viste seg å være helt grusom trist, samtidig som utrolig lærerik og spennende. Handlet om hva som skjedde med innbyggerene i De Baltiske statene under 2. verdenskrig når Russland invaderte landene. Ante ikke noe om grusomhetene som ble gjort mot dem. Fullførte den nettopp i dag, og har vært ganske trist helt siden.
Jeg lurer også på hvordan hjemreisen blir. Jeg snakker med vennene mine rundt omkring i USA, som gruer seg noe helt forferdelig mye og har betalt for egen billett hjem i slutten av Juli. For min del kjøpte jeg billett til 8. juni. Er det rart at jeg gleder meg? Burde jeg vært lei meg for at det snart er over? Jeg kan bare ikke hjelpe for det, jeg er så spent på å møte vennene mine og familien min igjen. Klemme de og kjenne lukten av dem. Snakke med dem og høre stemmene deres etter så lenge. Er det rart?
Setter jeg ikke stor nok pris på det jeg har fått her? Joda. Jeg stortrives her, og lever The American Dream. Har ingen problemer med noe som helst, jeg bare gleder meg til å komme hjem igjen.
Har jeg det bedre hjemme enn mine andre utvekslingsvenner kanskje?
Ikke vet jeg. Dette er bare noen av spørsmålene som svirrer rundt i hodet mitt om dagen.
Det har nok litt å gjøre med tiden som kommer. Vår, en ny årstid som bringer med seg mye fint. Utelukket så blir det en vanskelig tid også. Skole, trening, musikalen alt er liksom pakket sammen, og jeg merker at vennene mine blir mer irritable nå også. De strever med college søknader, få gode nok karakterer og scholarships. De har mange høye forventninger å møte for tiden.
Dette er en ganske unormal vår for meg. Jeg er vandt til regn, men milde briser og tegn til varmere tider. Her virker det ikke som vinteren vil ende, og vårstemning er ønsketenking. Med ett vi føler en varm bris, våkner vi opp til en ny halvmeter med snø dagen etterpå, er ganske kjedelig for å si det sånn.
Jeg vil bare kaste av meg jakka, sjerfet og lua, ta på meg vårsko og kjenne lukten av gress mens fuglene kvittrer under en blå himmel.
Forrige helg dro jeg og noen avdre utvekslingstudenter til The Mall of America, i forbindelse med brusdagen til Melinda fra Oslo. Var en kjempe suksess, og vi koste oss masse og brukte opp alle pengene våre. Senere overnattet jeg hos dem i Montevideo, som er ca. 40 min fra hvor jeg bor. Dagen etter feiret vi hennes 18-års dag med bowling, kaker og Wii.
Skolemessig går det helt greit. Har nådd det uungålige punktet i året hvor man bare er lei av lekser og prøver og mas, så det hender jeg sniker meg unna litt. Dette vises på karakterene og for tiden er det engelsk karakteren jeg sliter litt med. Nå skal det sies at jeg har en B, men det er den værste karakteren jeg har hatt så langt. I løpet av skoleåret må man lese rundt 20 bøker, ta tester og få AR-points. Har vært litt lat med det i det siste, men kom meg til biblioteket på tirsdag og lånte en bok som så ok ut. Den viste seg å være helt grusom trist, samtidig som utrolig lærerik og spennende. Handlet om hva som skjedde med innbyggerene i De Baltiske statene under 2. verdenskrig når Russland invaderte landene. Ante ikke noe om grusomhetene som ble gjort mot dem. Fullførte den nettopp i dag, og har vært ganske trist helt siden.
Jeg lurer også på hvordan hjemreisen blir. Jeg snakker med vennene mine rundt omkring i USA, som gruer seg noe helt forferdelig mye og har betalt for egen billett hjem i slutten av Juli. For min del kjøpte jeg billett til 8. juni. Er det rart at jeg gleder meg? Burde jeg vært lei meg for at det snart er over? Jeg kan bare ikke hjelpe for det, jeg er så spent på å møte vennene mine og familien min igjen. Klemme de og kjenne lukten av dem. Snakke med dem og høre stemmene deres etter så lenge. Er det rart?
Setter jeg ikke stor nok pris på det jeg har fått her? Joda. Jeg stortrives her, og lever The American Dream. Har ingen problemer med noe som helst, jeg bare gleder meg til å komme hjem igjen.
Har jeg det bedre hjemme enn mine andre utvekslingsvenner kanskje?
Ikke vet jeg. Dette er bare noen av spørsmålene som svirrer rundt i hodet mitt om dagen.
1 kommentar:
Du er ikke unormal i det hele tatt! Jeg har det kjempebra her, men samtidig gleder jeg meg sykt til å reise hjem, så det er nok helt normalt. Vi må møtes snart forresten!
Legg inn en kommentar