utvekslingsstudent med to ansikter

Heisann dere!

Har snart vært i USA i to måneder nå, og jeg begynner å komme inn i rutiner og bli vandt til det meste. Hjemlengselen kommer også snikende på.
En venninne av meg fra preparation weekend i Oslo skrev et innlegget på bloggen sin, og jeg tenkte at alle fremtidige utvekslingsstudenter burde vite at det er to sider ved dette året, og at det faktisk blir veldig vanskelig noen ganger.

http://rikkeardal.blogg.no/1379271580_er_ikke_en_dans_p_ros.html

Når jeg valgte å være utvekslingstudent tenkte jeg ikke så mye på hva jeg kom til å savne. Det var mest maten, melk og det å snakke norsk som stod klart i hodet mitt, men det er så mye mer.
Jeg klarte raskt å venne meg til å snakke engelsk, for å være ærlig vil jeg si det er mye lettere å snakke engelsk enn norsk. Språket er lettere og ordene er bedre. I usa har de all slags mulig mat, så hvis du bruker 10 ekstra minutter om morgenen for å lage lunsj vil ikke det bli et stort problem. Hva jeg savner mest er de små tingene. Sitte på den faste plassen min om morgene og spise frokost med familien, sove på bussen til og fra skolen, sitte på rommet med gamle venninner og snakke om alt og ingenting, en god klem fra mamma og pappa, vite at man alltid har noen som bryr seg i rommet ved siden av.

Jeg trodde ikke det ville bli vanskelig med hjemlengsel. Har alltid vært en veldig selvstendig person som elsker å prøve nye ting og møte nye folk. Men det blir ensomt noen ganger.
Det første jeg gjorde når jeg kom hit var å prøve å bli kjent med nye folk. Det er jeg såå glad for. Jeg startet på både Cross Country og dans, og har gode venner der, nå. I begynnelsen hang jeg veldig mye med min utrolig herlige vertsøster og vennene hennes, men følte alltid at jeg trengte meg på. De hadde jo kjent hverandre i flere år. Så begynte skolen og jeg var alene. Gikk bestemt bort til skapet mitt for at det skulle se ut som jeg visste hva jeg drev på med, men ville hadde egentlig en stor klump i magen.
Heldigvis er alle veldig hyggelige her, så jeg snakket med mine nye "locker buddies" og vi fant ut at vi hadde første time sammen, puuh.

Det som er veldig viktig når man er utvekslingstudent er at man alltid må ta det første steget selv. Og ja, tro meg jeg vet at det er vanskelig. Spørre om å få sitte med noen i kantinen når de virker veldig tilfreds fra før av er hardt, men man må gjøre det, som oftes vil de bare synes det er hyggeligå bli kjent med nye folk. I begynnelsen er man den spennende utlendingen som spiser forskjellig og går med rare klær, men etterhvert blir de vandt til det, og da må man bare fortsette å snakke med de! De kommer ikke til å være interessert for alltid, nysgjerrigheten forsvinner etter hvert, men bare fortsett å være der. Det er da man får venner.

Som den nye jenten prøver jeg å alltid være glad, sprudlene og utadvendt. Folkene her har jo allerede sine gamle venner, så hvorfor skal de ville ha en ny en i gjengen?

Uff vet ikke hva jeg mener med dette innlegget. Er bare noen tanker som jeg må få ut.