Utfordinger

Utveksling skal ikke være lett. Det er ikke sånn som mange tror, at man flytter fra alt og alle for et bedre liv i statene. "The American Dream" er ikke virkeligheten for mange. Selfølgelig er det den lille prosent andelen som kommer til det perfekte stedet med den ultimate familien som passer som hånd i hanske. Jeg kjenner selv noen av de, min beste venninne for eksempel. Men så har du de 98 andre prosentene, meg selv inkudert, som får et litt røffere år. Kanskje skolen er for vanskelig, kanskje man har problemer med å få venner, eller kanskje vertfamilien ikke var så perfekt som på bildene. 

Men hvem sa egentlig at det skulle være lett? At man skulle valse inn på skolen som en kjendis og at folk skulle sverme rundt det til alle døgnets tider. Utveksling er hardt, og jeg aner ikke hvilken idiot som kom hjem og sa at det var lett og fantastisk hele tiden. 

Selv har jeg hatt en ganske så tung start. Vertsfamilen var virkelig anderledes enn meg selv, og det var en tung og vanskelig overgang. Følte ikke jeg passet inn i det kristne, bonde miljøet man finner i rural Minnesota, og følte egentlig at ting var helt feil. Men så sluttet jeg og sammenligne min situasjon med andres, jeg snakket med folk som var ærlige om sine problemer med utvekling og jeg begynte å få virkelig gode venner. Så falt alt sammen igjen når morfaren min brått gikk bort for en måned siden og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Hadde jo begynt å etablere et liv her, glemme hjemlengselen og alt som så sårt manglet. Jeg dro tilbake igjen til Norge, og det er jeg virkelig glad for. 

Når jeg dro hjem innså jeg at alle de små tingene som var viktige for meg i Norge, de hadde jeg nå også i USA. Vennene mine på skolen, vertssøsteren min, været, trening, "The red cars" (inside joke) og alle de andre små tingene som nå var hverdagen og livet mitt her borte. Jeg husket bare de positive tingene fra Norge, som å ta bussen til byn for å møte venner. Men jeg hadde glemt at det var utrolig dyrt og at man måtte vente 10 minutter i kulda før den kom. Minst. Det var virkeliglig en øyeåpner for meg, om man kan si det. Og jeg vil bare oppfordre dere som leser dette og som har det litt vanskelig nå, at det var jo vansl´kelig hjemme også. Livet er ikke lett, hverken her eller i Norge. Men det blir så bra som man gjør det til selv. Når du står på flyplassen klar til å dra, så er det så utrolig viktig at du legger fra deg alle forventningene og tankene du har, så du kan møte alt med et åpent sinn. Det gjør alt så mye lettere. 

Jeg har stunder og dager som er helt på trynet, men i det siste har de gode studenene blitt flere enn de dårlige. Jeg blir trist når jeg tenker på at jeg "bare" har 7 måneder igjen med disse folkene, for jeg har blitt så glad i de.